Gentleman’s Lounge

For 10 minutter siden fikk jeg en telefon fra broren min. Først spurte han om jeg var alene, ogdet tok ikke lang tid før jeg skjønte noe var på fere. Han hadde ikke hørt fra pappa på en stund, nesten en uke, så han hadde ringt til polititet og bedt dem bryte seg inn i leiligheten til pappa. Der la han død…

Ved første øyekast ser det ut som en naturlig død, men jeg har flere ganger blitt bekymret for pappa. Han har gjentatte ganger snakket om at han er klar for å dø mens vi har snakket sammen. At han nå er blitt en gammel mann og har opplevd mye. Pappa har gjennom store deler av sitt voksent liv kombinert sterke piller med alkohol. Det igjen har gjort at han nå de siste årene utviklet sykdomen Parkinson.

Jeg har mange minner om pappa, hvor ikke er like hyggelige. Men pappa, det er en ting jeg ikke er enig med deg i. Og det er at man automatisk er og blir glad i den personen man har i sin familie. Selv om du ikke har vært der for meg i mine tidlige år, så har du hjulpet meg i det siste. Det er også takket være deg jeg holder på med å ta lappen nå… Jeg snakket med deg om det for to dager siden… Er jeg den siste du snakket med? Er dine ord til meg på den dagen de siste du noen gang sa til noen? Hvorfor sa jeg ikke at jeg er glad i deg da?

Hva som skjer videre nå vet jeg ikke….

Jeg tenker tilbake på samtalene vi har hatt, og det er en som skiller seg mest ut. Det er samtalen jeg hadde med deg på bursdagen min, for bare syv dager siden. For første gang på 3-4 år husket du å ringe meg, og si gratulere. Videre snakket vi om jobb mulighetene jeg har fremfor meg nå, og du lurte på om jeg hadde tenkt å ta opp der jeg slapp når det kommer til lappen. Du sa at du og min eldste bror skulle hjelpe meg økonomisk med å få lappen slik at mine jobbmuligheter var enda større. Selv om jeg har vært arbeidløs i snart seks måneder har du alltid sagt til meg at det går bra. Du har alltid betrygget meg med at en med min kompentanse får seg jobb uten problem. Jeg lover deg pappa at jeg skal fortsette å ta lappen. Du skulle snakke med broren min så fort jeg hadde tatt teoriprøva, for da ville det være enklere å få han med på et spleiselag sa du.

Jeg husker også et bilde du har hjemme hos deg. Oss tre gutta og deg på fjellet sammen. Hytta på Lifjell som vi ofte besøkte når vi barna var mindre. På bilde sitter vi alle tre, og jeg sitter på fanget digg. Eldste sønnen din kunne ikke vært mer en femten år, og jeg var selv bare barnet. Men jeg husker det… Jeg husker hvor fint vi hadde det på den turen sammen. Nymph var akkurat inne på rommet her, og jeg stoppet henne for å spørre om en ting. Men jeg svelget ordene mine… Spørsmålet jeg skulle stille var om jeg skulle slette deg fra msn lista mi. Det kommer jeg heller ikke til å gjøre…

Jeg håper du får hvile i fred nå pappa, og at ditt dødsfall ikke var smertefullt. Du opplevde mye smerte og motgang i livet ditt, og jeg vet at du hadde mange vonde tanker om at du ikke var der for meg som liten. Men pappa, jeg har klart meg helt fint. Jeg har ikke vært der for deg heller, og jeg kunne prøvd hardere… Som den gangen du ble lagt inn på sykehuset for hjertesvikt. Jeg droppet alt og dro hjem til Skien med en eneste gang. Jeg husker jeg gikk inn på kontoret til sjefen min og sa at du var på sykehuset og at jeg måtte dra. Han fikk “straffe” meg hvis han ville, men jeg måtte være der for deg. Jeg håper overgangen var smertefri, siden jeg ikke fikk vært der for deg denne gangen…

Du var glad i musikk, og spesielt gitar spilling. Du lærte deg selv noen grep og spilte bitte litt. Derfor vil jeg gjerne dedigere denne sangen til deg pappa. Hvil i fred…

(Får du ikke opp sangen kan du trykke her)

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sitter her hjemme og surrer på msn og nettet. Kinaspillet som jeg er så glad i blir spilt iverig ved enhver mulighet, og jeg venter bare på at kvelden kan begynne. Halsen min skal bli fuktet av alkoholholdige drinker og mine nærmeste kommer på besøk. Og en kompis av meg vil gjerne at jeg skal lese en intro han har skrevet, til en bok han jobber med. Og det satt igjen tannhjulene i hodet mitt igjen, på en måte de ikke har blitt brukt på lenge, nemlig litt om underbevisste egenskaper hos mennesker.

For de som har fulgt litt med i timen har hørt om “speiling”. Speiling er kort fortalt en teknikk man kan bruke for å oppnå bedre kontakt med personen du snakker med. Ting som å snakke i samme tonefall, samme hastighet og kopiere kroppsspråket trigger denne speilingseffekten. Og dersom det gjøres riktig vil du straks oppnå en bedre konakt med person du snakker med. Noen gjør dette nartulig, andre lærer seg hvordan det kan gjøres. Jeg tilhører vel den siste gruppen, men det er nå veldig sjeldent at jeg tenker aktivt over det. Uansett…

Det jeg tenkte å skrive om er speiling av egenskaper. Dette er noe du selv gjør som en person, og veldig ofte underbevisst. Hvis vi skal ta et eksempel så vil det for eksempel være at fem utlendinger har vært slemme mot deg. Og siden det er din erfaring med utlendinger totalt, så speiler man ofte disse egenskapene over på andre utlendinger man vil måte i ettertid. Å ta alle over en kam er nok et uttrykk de fleste kjenner til. Men hva kan dette egentlig gjøre med deg som en person?

Jo, det kan hindre deg å komme i god kontakt med mennesker som du “hater”. Rett og slett fordi du dømmer de i forkant. Personlig er min beste venn per dags dato en kar jeg speilet ymse egenskaper over til. Han har en tendes til å se ganske morsk ut, og det er de færreste som kan få frem et vennelig ansiktsuttryk hos han. Det er på grunn av øyne hans, og ikke minst et stort arr på det ene kinnet. I ettertid er han som sagt blitt min beste venn, og tidene oss i mellom har blitt helt knall. Herregud, nå sklier jeg ut her…. Back on track!

Men hvorfor snakker jeg om dette? Jo, rett og slett fordi du som en person kan overføre egenskaper til andre som de virkelig ikke fortjener. Enten på grunn av hvordan de ser ut, eller fordi en liten ting som minner deg om noe negativt. Denne type speiling kan såklart også telle positivt for personen som blir tildelt egenskaper. Mange personer der ute har som regel en sjekkliste over en drømmepartner. Dersom man ikke har tunga rett i munnen når man driver med sånt, kan det fort bli slik at man tildeler personen egenskaper som h*n egentlig ikke har. Dette kommer av at du så inderlig VIL at personen skal ha det…

Så, i fremtiden: Tenk litt over hvorfor du virkelig ser ned på noen eller ser opp på noen og finn ut om det er sant eller ikke. Ikke gi personer egenskaper som de egentlig ikke har, og gi folk en sjangse selv om de ikke ser helt perfekte ut.

Takk for meg denne gangen

Mvh surrebøtta :p

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mandag klokken 10:00 begynte vekterkurset, i såfall var det jeg trodde. Men akk nei, NAV sine magiske hender hadde vært på ferd igjen… Men før jeg kommer til det, så må jeg forklare at det er en ting som er litt spesielt med dette kurset, og det er nemlig at man SKAL ha 100% oppmøte. Dersom man kommer fem minutter for seint om morgen, stryker man. Og hvis man stryker blir man kastet ut av kurset, og dersom man blir kastet ut mister du rett til dagpenger. Ergo: your f*cked dersom det skjer.

Og på grunn av dette hadde NAV gitt info at det er lurt å være ute i god tid. Og selv om det bare er 20 minutters reisevei for meg, dro jeg derfor til kurset en time før det begynte. Og når jeg da kommer 09:23 får jeg vite at kurset startet klokka 09:00. Hjertet gikk straks til halsen, mens jeg stod stammende og kikka på den rødhåra svensken som holdt kurset. “Men…” klarte jeg å stamme frem. Det hele endte med at jeg fikk sette meg ned og ved første pause tok jeg kontakt med foreleserene og spurte. Siden jeg hadde vært flink liten gutt hadde jeg tatt med alle papir jeg hadde fått av NAV. Og der viste jeg dem at det stod svart på hvitt at jeg skulle møte klokken 10:00, men med et smil sa de til meg at det gikk helt fint. Puhh… For en start!

Og nå er det onsdag kveld, og jeg er nå ferdig med første delen. I disse dagene har jeg lært om etikk, litt jus, vektersmydighet og ikke minst konflikthåndtering (som ligner overraskende mye om sjekking). I sist nevnte emne ble det slik at jeg mer eller mindre joina som en lærer, og kom med masse innspill. Ganske moro egentlig. Og i dag lærte vi om brannvern og ikke minst grunnleggende førstehjelp. Alt i alt vil jeg si at hele opplegget har vært super moro, og det er lenge siden jeg har kosa meg sånn med ymse oppgaver. Folka jeg har deltatt på kurs med har også vært helt topp, selv om det har vært noen råttne epler. Vi startet som to grupper på 23, men i dag var vi bare 19. En droppa av “personlige årsaker”, hva enn det vil si, og to andre slutta på grunn av vandel. Ikke så overraskende egentlig, de virka litt på grensa begge to. Anyways…

Og i dag var det en avsluttende prøve som man måtte ta for å i det hele tatt komme videre. Dersom den ikke ble bestått kunne vi komme tilbake i mai (hvis vi fikk plass) og prøve igjen. Prøva var på 25 spørsmål, og vi fikk 20 minutter på oss. Jeg skal helt ærlig innrømme at nervene var i høygir når prøva ble utdelt. Og noen veldig få minutter etterpå, 3-4 minutter, leverte jeg. Det var tiden jeg brukte på å svare på samtlige spørsmål. Så da var det ut i gangen og vente, men der var det foreløpig ingen andre. Så jeg leverte først av alle sammen, egentlig ikke så merkelig synes nå jeg. Men jeg hadde svart så bra jeg kunne, og det var tiden det tok. Så, ca 15 minutter etter det ble vi kalt tilbake for å vite svaret…

Og når vi kom inn ble dette sagt: “Ikke så uventet resulatat. Her har vi en liten bunke, og en større bunke…. I den lille bunken er XXXX, XXXX og Mr_Nova” Faen i svarte helvette tenkte jeg for meg selv. Strøk jeg? Helvette helvette helvette helvette… “Og de var de som hadde ALLE svarene riktig” Og vips, skuldrene mine var ti tonn lettere

Men dagens gode nyheter sluttet ikke der. På vei hjem ringte de meg fra et bemmaningsbyrå, hvor min CV er registert, og de hadde lyst til å sende meg på et intervju. Jeg forklarte de situasjonen med vekterkurset, og at det fremdeles er 7 uker igjen av opplæringen. Også gravde jeg litt om stillingen, for jobb må jeg jo ha uansett nå. Jeg kan forresten begynne å jobbe som vekter allerede nå folkens Anyways, jeg tok meg fritheten til å spørre om lønna var, et spørsmål jeg selv egentlig er frekt å spørre om på et intervju for eksempel. Men siden situasjonen er som den er så føler jeg at jeg trenger slike fakta for å ta en god avgjørelse. Og selv om det bare var en vanlig butikkselger jobb, var faktisk lønna på 160-170 kroner. Noe som etter min standard er høyt for den type jobb. Så det gjorde hele greine ikke så mye bedre.

Men det å jobbe i butikk har jeg gjort, i over fem år. Jeg kan det greine der, og frankly: Det er ikke så veldig spennende… Greit nok, salg er moro når man må twiste litt på ting osv. Men denne jobben er mer betjenning enn salg. Der vinner vekteryrket helt klart, hvor jeg forsåvidt nå har to ganske varme jern i ilden. Men så var det lønna da, 170 kr i timen er jo ganske bra. Det er faktisk 331.500 i året, som vil være det meste jeg noengang har tjent på et år. Tror jeg… Jeg fikk ganske bra bonuser i 2006, men jeg tror ikke jeg nærmet meg det tallet da timelønna var mye lavere…

Sååå, nå er valget da mellom vekter eller penger (for å sette det på spissen). Personlig heller jeg mot vekteryrket, da det passer meg mye bedre. Konflikthåndteringen som vi lærte er ting jeg synes er moro og ikke minst veldig spennende. Videre kan jeg ta ymse kurs for å utvide mine arbeidsoppgaver, som å jobbe sivilt eller ta ledsager kurs. Om fem år ned i løypa kan jeg også kanskje søke om å bli sikkerhetssjef i et eller annet firma, da vekterens oppgaver og opplæring dekker mye av slike ting. Så, jeg sa at jeg skulle sjekke opp stillingen litt (reisetid, sjekke opp firma osv osv) og komme med en tilbakemelding i morra. Vi får sjå :p

Disee valgene, disse valgene… De må jo taes :p

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er nå 26 år, og jeg har fremdeles ikke lappen. Men nå ser det ut som at det hele skal endre seg.

Jeg har nå litt eldre venner enn jeg hadde når jeg var 18, naturligvis, og derfor kan jeg jo øvelseskjøre med de. Og fra og med i morgen skal jeg begynne å kjøre med en god kompis av meg, slik at jeg kan lære meg dette flotte greine med bil igjen. Det er nemlig slik at med lappen som vekter så er jobbmulighetene mye større, og etter en liten prat med familien virker det som de er villige å betale store deler av lappen. Mest sannsynelig hele greia. Så i morra kommer jeg til å ringe en trafikskole å høre hva som faktisk er minimumskravet for å ta lappen. Jeg begynte på lappen for 8 år siden, men fullførte aldri. Men kanskje det er noen av dere bloggere som vet nøyaktig hva jeg MÅ ha før jeg får lappen? I såfall, please tell

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var på jobbintervju nå på mandagen som var, og hadde en god følelse når jeg gikk derfra. Sagt med egne ord vil jeg si det gikk drit bra Beskjeden jeg fikk var at jeg skulle få tilbakemelding iløp av tirsdagen. Men det skjedde jo ikke, så før en etterlengtet frisør time på onsdag ringte jeg selv opp og la igjen beskjed. Etter en total transformering (gikk fra langt til kort hår) fikk jeg endelig en tlf fra rekruteringsselvskapet. De hadde nå snakket med arbeidsgiver, men måtte dessverre meddele at jeg ikke fikk jobben. Alt hadde visstnok gått perfekt (hennes ord), men på grunn av intern policie kunne de ikke ansette meg. Det visstnok slik at noen selvskap har et minimum krav at alle ansatte skal ha studie kompetanse, noe jeg dessverre mangler. Største bullshitten jeg har hørt på lenge, men hva skal en stakkar gjøre? All min erfaring har jeg fått gjennom andre jobber, og jeg har faktisk jobbet meg opp fra deltidsansatt til avdelingsleder i et firma. Alle mine attester er mer enn gode nok, så jeg skjønner virkelig ikke den greia der… Men men, det er ikke noe jeg kan gjøre med det.

Onsdagen gikk videre til litt selvpleie, etter en slik nyhet. Jeg hadde faktisk hatt lettere å svelge at de helst ville ha en jente, for da er det hvertfall en ting jeg ikke kan gjøre noe med. Nymph, søt som hun er, passet på meg og kom med solbærtoddy når jeg ville ha det (digger solbærtoddy). Frem til fredagen skjedde det ikke noe spess, bortsett fra at min kjære ser ut til å være flere skritt nærmere en forfremmelse på jobben. Noe hun virkelig fortjener, og som den gode kjæresten jeg er så heier jeg for full hals i bakgrunnen

Fredag kom, og jeg hadde avtalt at to kompiser skulle komme på besøk slik at vi kunne ha guttekveld. Det er nemlig slik at undertegnede fylte år nå på fredagen, og da hadde jeg bedt om en guttekveld. Og det ble det. Kvelden inneholdt masse pils, playstation, to gode kompiser og ikke minst to meget gode overraskelser. Den ene overraskelsen var at min aller beste venn var i område og lurte på hva som skjedde. Han bor nemlig i Trondheim, men var hjemme hos folka sine en tur. Etter litt overtalelse kom han på besøk klokka 12 og ble her frem til klokka 3. Selv om han ikke drakk så var det veldig godt å se han igjen. Og jeg kan vel også slenge på at jeg drakk kanskje litt fort, så jeg ble VELDIG sigen kun en halvtime etter han kom. Men etter gode råd fra Nymph fikk jeg i meg litt vann og ble straks bedre. Ingen fare egentlig, for de tre gutta gikk veldig godt overens, da ingen av de to første kjente til han siste. Godt å få introdusert de for hverandre

Men kveldens største overraskelse var det Nymph som stod for. Hun hadde styra i flere timer, og jeg fikk tidligre på fredagen beskjed om at jeg ikke fikk komme hjem med en gang. Senere fikk jeg vite at det var fordi hun drev å bakte kake til meg, en bursdagskake Men hun stoppet ikke der… Jeg fikk også en veldig spesiell bursdagsgave fra henne, nemlig et fotoalbum. Inne i der fant jeg bilder av oss, familie og venner. Et helt perfekt fotoalbum som hun hadde laget selv, og skrevet små søte kommentarer ved sidna bildene. Og tok til og med og lot et par sider stå blanke på slutten, slik at sagaen mellom oss kan forsette Og jeg kan love deg Nymph: flere bilder skal taes og flere minner skal skapes. For jeg er blitt så ufattelig glad i deg gjennom de mnd vi har vært sammen, og nå som vi flytter sammen kommer bare ting til å bli enda bedre Elsker deg

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

… Vel, da vet jeg ikke hva jeg gjør. Jeg gikk akkurat gjennom regningene mine, og knekkebrød er offiselt nå min livrett.

MEN, jeg gir aldri opp. Never have, never will. Jeg var på jobb intervju i dag og det gikk knall bra. Jeg har en god følelse for denne jobben, og dersom jeg får den og ikke betaler skatt eller bruker penger i det hele tatt er jeg gjeldsfri om 5 måender. Men det skjer jo aldri, at jeg ikke bruker penger eller at jeg kommer unna skatten mener jeg.

Men jeg har flere fikser på stang. Jeg skal muligens intervjues i et kvinneblad i slutten av januar, og jeg har vekterkurset å falle tilbake på dersom jeg ikke skulle få overnevnte jobb. Senest for en time siden hooka Mofu (han jeg bor med) meg opp med en eller annen vekter dame, som skal ha nok drakraft til å ansette meg. Hun begynte også å snakke om at hun kunne fikse gratis kurs for meg, men det får jeg jo dekt allerede. Så egentlig ser alt fint ut. Bortsett fra min nåværende saldo på kontoen.

Så, i morra blir det ringerunde til alle disse folkene som skriver brev til meg. Og jeg skal si til dem at jeg såvidt eier telefonen jeg ringer fra, og håper de har forståelse for det.

En annen ting, mens vi er inne på det. Jeg hadde en samtale med min kjære for en kort uke siden, om hvorfor jeg ikke har fått noen av jobbene jeg har vært på intervju for. Og grunnen har vært veldig defuse når jeg har spurt, så mann tenker jo litt selv. Det er ikke noe galt med arbeidserfaringen min, eller min innsats når jeg er på jobb. Jeg har utmerket meg i samtlige jobber jeg har hatt, selv på Bygger’n for 11 år siden. Og jeg tror det er fraværet mitt. Men når de spør, så svarer jeg. Er det virkelig slik at dersom kjæresten din er rammet av kreft og en eller idiotisk lege klarer å si at hun har 60% sjangs for å overleve, så er ikke det gyldig fravær. Joda, jeg fikk sykemelding siden det gikk inn på meg, men faen heller. Først på intervjuet jeg var på forrige uke (andre gangs intervju i dag) var det en som forstod at jeg tok timeout da. Jeg har selv jobbet litt i ledelse og vet at man i bunn og grunn må tenke penger, men er arbeidsmarkedet virkelig så følelses løst?

Oh well, jobbe hardt skal jeg uten tvil gjøre når jeg får meg en sånn en. Jobb altså.

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

God kveld, god kveld. Og for en fantastisk kveld det er
Veldig lenge siden jeg har skrevet noe her egentlig. Hvorfor er ikke ikke helt sikker på, mulig det har noe med at jeg er arbeidsløs for tiden. Det å være arbeidsløs gjør nemlig noe med en person, man blir en slags vandrende zombie av seg selv. Og slik har jeg vært i 6 mnd nå, hvor jeg bare har surra rundt. Alt har gått til helvette og enda lenger ned i jorda. Økonomien spesielt har fått et hardt slag, og uåpnet regninger begynner å bli en vane. Men jeg vil jo ikke ha det sånn…

Og derfor er jeg glad over å si at jeg nå faktisk har fått meg noe å gjøre! NAV, vakre NAV, har innvilget et kurs for meg. Så 25 januar begynner jeg på vekterutdanning, som vil være ferdig syv uker senere. Hvis jeg består, that is. Jeg skal gjøre mitt beste, nei, kicke ass på det kurset. Om jeg skal si en positiv ting om hele denne perioden er det at min arbeidsmoral er gjennom taket nå. Noen av mine venner har kødda med meg og sagt “Men du kan jo begynne å vaske dasser”, hvor jeg har svart: “Gjerne det!”

Men å jobbe som en vekter er jo ikke den aller mest spennende jobben man kan ha. Eller, det kommer litt ann på hvordan type jobb man faktisk får seg innen vekteryrket da. Det finnes jo endeløse muligheter her, og det er det jeg ser på. Etter en rask søk på nettet så har det formet seg noen idèer i mitt kjære lille hodet. Så, om et års tid kan jeg trasker rundt som ledsager som det så fint kalles. Bodyguard er nok termen de fleste kjenner det som. Og jeg holder også på å sjekke litt kontakter om å evt få meg helgejobb som dørvakt. Jeg aner muligheter i fremtiden!

Og ikke minst, for min kjære, så får jeg meg uniform… :p

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Veldig lenge siden jeg har skrvet noe her egentlig. Tenkte jeg bare skulle si at jeg lever enda, og helsa er i god behold (bortsett fra en tre dagers hodepine som burde slutte snart etter min mening).

Mine dager går veldig mye til min kjære Nymph som jeg virkelig har kost meg med i det siste. Ellers har det vært lite jobbsøkning, men det holder jeg på å endre nå. Firma mitt har fått litt fokus og sammen med en kompis holder det på å utvikle seg med stormskritt i riktig rettning

Så, jeg lever enda selv om ikke ordene tyter ut av munnen (fingrene) for tiden. Stay tuned for more

Vurdert til: av 31 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende