Gentleman’s Lounge

Det er nå 10 dager siden min far døde… Den første uka var skikkelig hard og tung. Mange tanker og minner som dukka opp til alle døgnes tider. Søvn ble det også lite av… Men livet går videre.

Nå i helga var jeg hjemme i hjembyen for å gravlegge pappa. Sermonien var skikkelig fin, og det dukket opp flere enn jeg hadde regnet med. Godt å se at pappa var godt likt av mange, og at han hadde mange rundt seg. Selv personer jeg ikke visste om… En ting som var veldig spesiell for meg var å bære kista hans. Det å vite at inne i den hvite kisten, lå den tomme kroppen til faren min. Tårene rant da…

Men siden vi, Nymph og jeg, har kommet hjem har ting begynt å bli bedre. Det kommer av og til fremdeles, hovedsaklig når jeg er alene. Men de hverdagslige tingene må fremdeles gjøres. Og jeg merker jeg blir bedre og bedre til det. Det å kommentere ymse ting på facebook, skrive innlegg her på bloggen og faktisk sitte ute i stua og le med Mofu er ting mange tar for gitt. Jeg synes det er litt rart at jeg er tilbake, eller begynner å komme, i de mønstrene. Det og kunne varte opp min kjære Nymph igjen, som har vært helt fantastisk i all støtten hun har gitt meg. Selv om det var hennes første uke i en ny lederstilling har hun flere ganger sittet opp med meg langt på natt, bare for å holde rundt meg mens tårene triller nedover på mine kinn.

Nå prøver jeg å se fremover, på fremtiden. Jeg går videre, uten min pappa. Jeg kommer helt sikkert å sørge over tapet manfoldige ganger i fremtiden, men jeg må allikevel gå videre. Nymph sier jeg er sterk, noe alle mine andre venner sier også. At jeg takler det veldig riktig og på en god måte. Jeg selv er ikke så sikker, men jeg vet at tiden vil aldri stoppe. Den vil alltid fortsette å gå. Og det sies at tid er det beste mot mental smerte…

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk en slik utmerkelse. Vanligvis stopper slike kjedeting hos meg, men siden alle andre gjør et unntak så kan jo ikke jeg være noe dårligre. Oppfordringen kom fra Abi og Allergine.

Med denne Award’en følger det også en utfordring:

1. Kopier Award’en på bloggen din (kopier den ved å klikke på bildet og lagre den, helst i mappen for dine bilder).
2. Link til personen som ga deg Award’en.
3. Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
4. Velg 7 andre bloggere som du sender Award’en videre til.
5. Link til deres blogger.
6. Legg igjen en kommentar i bloggen deres, så de får vite om Award’en.

Men hva skal jeg si om meg selv, som er interssant? Oppgaven er ikke veldig enkel spør du meg, men jeg skal nå prøve

1. Jeg ELSKER å danse. Om jeg er noe særlig god kan nå diskuteres, men rytme har jeg heldigvis. Rumperisting har jeg godt innarbeidet, og det er faktisk meget få jenter som gjør det bedre enn meg. Så hoftebevegelser er ingen problem Jeg kan også danse litt salsa
2. Jeg har vært klinisk død…. Ler mer her
3. Mine tanker om meg selv holder jeg for meg selv, da en av min største frykter er å bli oppfattet som en bedreviter eller cocky. Liker MYE bedre å bli sett på som ydmyk.
4. Min første seksuelle omgang var når jeg var 13 år, som jeg hadde blitt for en uke siden…. Og dama var 17 :p
5. Jeg har hatt sex med dame som hadde en sønn på min (daværende) alder…
6. Mitt mest lykkelige minne inneholder tomatsuppe, loff, to kompiser, en røyk og playstation…
7. Jeg skriver dikt for få utløp for følelsene mine.

Jeg nominere herved disse flotte mennskene:

Morri-Mor

Krabbe – Lever du enda?

Dragen

Prinsesse Hella

JimmyLife

Og der stod det stille gitt… Lykketil alle sammen

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min kjære har skrevet noen innlegg, hvor hun kommer med litt og litt informasjon om seg selv. Innleggene hennes kan leses her, her og her.Og jeg må si at jeg synes det virker som en morsom å  måte la dere lesere bli bedre kjent med meg, og mine sider som kanskje ikke kommer så godt frem av og til.

La oss først begynne med en ting som jeg personlig synes er utrolig morsomt, nemlig rollespill. Jeg tenker da på Dungeons & Dragons som jeg har spilt mye opp gjennom min tid. Jeg begynte som 8 år gammel og spille en forenklet verson som jeg faktisk lagde selv. I senere tid har jeg funnet ut at denne versonen er meget lik Dungeons & Dragons, noe jeg synes er litt moro. For de som kjenner meg godt vet at jeg kan ha en ganske god fantasi, og jeg er overbevist om at dette kommer fra rollespill. Jeg har faktisk vært såklat rolleleder hele tiden, som gjør at jeg mer eller mindre bestemmer alt. Det som skjer, utfall plotline osv. Derfor har jeg hele tiden hatt behovet for å lage en god historie, og jeg tok som regel alt på sparket. Så ja, Mr_Nova er litt av nerd :p

Å kalle meg selv for villmarkens sønn er kanskje å dra det litt langt, men jeg har en stor forkjærlighet til den norske naturen. En av mine drømmeferier er nemlig å dra til Alaska og bli de en mnds tid og leve av landet. Når jeg bodde i hjembyen kjørte en kompis og jeg ukentlig ut i skogen og tok oss en tur. Vi pleide rett og slett å pakke tinga våre og peke en rettning, som vi da gikk i flere timer. Jeg er heller ikke ukjent for å lage en soveplass langt ute i gokk. Her pleide vi å ha med oss et par stykker med kjøtt, noen poteter og litt salt som vi fiksa på bålet. Poteter som er stekt i folie på et bål, hvor man tilsetter smør, salt og pepper er UTROLIG digg. En annen ting vi gjorde var å leke oss litt med buene våre. Jepp, jeg drev litt med bueskyting og jeg fikk faktisk ganske bra taket på det etterhvert. Bua har jeg enda, og øksa jeg brukte for å hente ved og slikt. Savner en ordentlig skogstur egentlig…

Men det var ikke bare bue jeg hadde… Jeg har også stor interesse av gamle våpen, og med gamle våpen mener jeg bue, sverd, spyd, halbard osv. Jeg samlet faktisk på dette før, og hadde flere fine våpen på veggen hjemme. Meeeeen, hu x kjæresten min “følte seg ikke trygg med sånne våpen i heimen” så da ble det til at jeg måtte selge de. Litt irriterende egentlig da jeg hadde brukte flere titalls tusen på å samligen min…

Avsluttende kan jeg si en liten sak, som egentlig ikke er store greia. Men for ca to år siden tok jeg og min kjære bror og kasta klærne foran kamra. Ikke type pornoe bilder, men vi tok en del akt bilder sammen. Bildene er faktisk sykt bra, om jeg kan si det selv :p

Mulig kommer det flere avsløringer etterhvert, så stay tuned Over og ut for denne gang

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha lest Nymph sitt innlegg om at jeg ikke funker, begynte jeg å tenke litt. Og jeg tror Nymph og jeg har samme levrandør.

Siden vi så og si bare er hos meg for tiden, har vi da midlertidig koblet oss opp til samme server. Jeg tok for en drøy uke siden å bestilte noen noe oppgraderinger til både meg selv og Nymph. For å gjøre det lettere for levrandøren ga jeg de tilgang til serveren slik at de kunne innstalere det.

Men der skjedde det noe feil… Matlagingen 4.02 som jeg bestilte til Nymph er blitt fullstendig feil. Hadde jeg i det minste fått en betaverson hadde jeg vært fornøyd, men programmet som ble innstalert var SviddMat 7.01 og Brannalarm 1.00. Greit nok det, men nå de to kombineres får man gjerne SultenKjæresten 3.07 med på kjøpet…

Videre så ville jeg gjerne ha Treningslyst 1.01, men den kom som Giddaløs 1.02 istede. Er det noen som vet hvordan jeg kan slette Giddaløs 1.02 og faktisk få til det jeg ba om?

Felles på serveren vil vi begge ha RyddigRom 2010, men RotetRom 2009 nekter å la seg slette. Vi ønsker begge SunnerLivstil men det komr ikke før vi har knekt koden på ForMyeÅGjøre 4000.

I tillegg til alt dette sliter hele husholdningen med SøvnLøs 8.0 og DårligDøgnrytme i betaverson….

Jeg visste jeg skulle bli en hacker, så jeg kunne fiksa dette…

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag trengte jeg virkelig en hvile dag. Sannheten er at jeg har sovet ca 3 timer hver natt siden lørdag, som tilsvarer 9 timer fordelt over omlag 90 timer. Needless to say, jeg er har vært et vrak. Tanker om min fars død, og minner jeg plutselig kommer på preger hverdagen min.

Den aller tyngste dagen var faktisk i går, når jeg skulle gå tilbake til mitt normale liv igjen. Det å “late” som ingenting og faktisk aktivt ta del i et vekterkurs, som denne uken har såklat jobbklubb, var veldig vanskelig. Flere ganger gjennom dagen bare satt jeg der, uten en eneste tanke. Jeg kunne heller ikke høre helt ting som ble sagt, jeg var kun der fysisk. Mentalt var jeg helt borte. Det å dra hjem til broren på ettermiddagen var også veldig tungt, men allikevel godt. Jeg tror nå vi endelig kan komme nærmere hverandre oss tre brødere. Samværet i går var trist, men samtidig ordentlig godt. Det er godt over 10 år siden jeg har følt den gode følelsen med familien min…

Det at faren min nå er død er såklart trist. Han levde hardt, med mye medisiner og alkohol. Nå mot slutten var han blitt verre, gått opp i vekt og helsen hans var raskt dalende. Men hans liv omhandlet endelig mange mennesker, hvor han hadde en god tone til alle. På torsdag, to dager før han døde, hadde han tydligvis tatt en skikkelig runde. Den dagen snakket han med ALLE i hans liv. Det er nesten så man skulle tro at han visste hva som kom…

I natt (nok en gang søvnløs) kikka jeg litt rundt på pcen min. Og der fant jeg to samtalelogger med pappa, inkludert den aller siste. Det var trist å lese og jeg merket på kroppen at tårene ville komme. Jeg lar de komme, jeg holder det ikke tilbake. Som jeg sa til Nymph: Pappa døde når han var mer lykkelig enn på lenge. Han hadde god dialog med alle sine sønner og venner. Derfor synes jeg ikke det er “farlig” å gråte over pappa, og jeg vil gjerne gjøre det. Og det er mest sannsynelig slik det vil være for meg en periode fremmover. Det kommer i bølger, og går veldig opp og ned. Nå er jeg rolig og avslappet, alt som plager meg er en enorm hodepine som jeg har hatt siden lørdag. Om en time kan jeg ligge gråtende i senga mi. Og det er på en måte slik jeg vil ha det også, akkurat nå.

Se der ja, der kom tårene… Men det er greit. Pappa var mange ting og han levde et turbulent liv. Men nå har han funnet fred og det er vi alle glad for. Gjennom samtaleloggen fikk jeg vite en ting, en ting jeg er glad for. Han visste at jeg var glad i han og han i meg.

Hehe! Pappa sa alltid til meg at jeg hadde hans beste sider. At jeg var følsom og brydde meg mye om andre. En ting jeg delte med han. Oppå det var pappa også veldig stolt over å se at jeg har vokst til den manne jeg er i dag. En ting som plaget pappa veldig var at han aldri var der for meg som liten. Men som jeg alltid svarte: “Se på meg nå pappa, jeg klarte meg fint”. Og du så på meg, og du hadde alltid troa på meg… Det er det som betyr noe pappa, hva man gjør med korta som er blitt tildelt en. Du var i ferd med å fikse opp i alt i livet ditt, før du forsvant. Enda en ting vi deler, å ta tak i ting. Jeg vil alltid bære med disse karaktertrekkene fra deg.

Og pappa, jeg klarer meg fint. Jeg gråter over at jeg aldri vil se deg igjen, men jeg trøstes også over at du var lykkelig når du døde.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag var den første “normale” dagen etter jeg fikk vite om min fars dødsfall. Jeg gikk på kurset som ble holdt, men jeg møte opp en time før det egentlig begynte. Dette var for å snakke med lærerene slik at jeg kunne forklare situasjonen. En annen ting jeg var litt bekymret for, er at min lærer minner meg veldig om pappa. Utseende messig så ligner de på hverandre. Gjennom dagen var det til tider veldig vanskelig å holde fokus. Godt vi hadde “lettere” stoff i dag. Og det skal heller ikke legges under en stol at jeg nok så et par illusjoner i dag, da blikket mitt vandret til læreren min.

En time før dagens kurs egentlig var over ble jeg hentet av broren min. Vi samlet oss (oss brødere) hos eldste mann for å planelegge begravelsene. Der hadde de også tatt med noen bilder som ble funnet i pappas leilighet, og ikke minst dataen til pappa. Fra klokken 3ish i dag og frem til nå har vi snakket løst om pappa og planlagt hans begravelse. Akkurat nå er jeg super sliten i hodet og føler virkelig for å legge meg ned litt. Det skal bli godt å treffe Nymph igjen så fort hun er ferdig på jobb.

Men det var en ting vi fant på pappas pc som jeg gjerne vil dele med dere og ikke minst en sang pappa selv var veldig glad i. Vi fant en powerpoint presentasjon, som kalles Livets reise. Ting man ikke tenker over i det daglidage før det inntreffer. Denne filen har pappa tydligvis hatt på pcen i litt over et år. Før jeg limer inn teksten vil jeg gjerne sette på en sang pappa likte veldig godt, “ingen sang er bedre” som han sa.

The Rolling Stones – Angie

Teksten fra Livets Tog er som følger:

“For en stund siden leste jeg en bok, hvor livet, ble sammenlignet med en togreise.

Livet er som en lang reise med toget. En går ofte på og av igjen, og underveis på togreisen er det mange stoppesteder, hvor vi får mange spennende opplevelser og lykklige stunder.
Men vi kommer sannsynligvis også ut for både sorg og ulykke.

Når vi fødes og går på toget, møter vi mennesker, som vi forventer vil følge oss gjennom hele reisen – Våre foreldre.

Dessverre er sannheten en ganske annen. De går av på et tidspunkt underveis og lar oss reise videre helt alene, uten deres kjærlighet og omsorg, deltagelse og vennskap.

Underveis på vår reise kommer andre passasjerer på toget. Mennesker som viser seg å bli betydningsfulle for vårt liv.

Det er våre søsken, våre venner samt de mennsker vi knytter til oss, og lærer å holde av.

Mange reisende går på toget og oppfatter denne reisen som en liten spasertur.

Noen mennesker opplever mye sorg på sin reise gjennom livet. Mange av de andre passasjerene i toget, er alltid beredt til å hjelpe dem, som har bruk for en utstrakt hånd.

Mange etterlater seg et vedvarende savn når de går av toget. Andre går bare på – og av igjen – og vi har bare så vidt merket at de var der.

Det undrer oss, at mange av de passasjerer som vi holder aller mest av, setter seg i en helt annen kupè, og lar oss reise med toget alene.

Dessverre viser det seg så ofte, at vi allikevel ikke kan sette oss sammen med dem, siden plassen ved siden av dem allerede er opptatt.

Slik er livet. Fullt av utfordringer, drømmer, fantasier, håp og avskjed, men også uten mulighet for en ekstratur.
Vi foretar vår reise gjennom livet så godt vi formår og makter det.

Vi forsøker å komme godt ut av det med alle våre medreisende, og vi har øye for deres særegenheter, og deres beste sider.

Husker på; at det på enhver strekning kan det forekomme farer som påkaller vår forståelse og vår aktive inngripen.

Når vi selv gjør noe galt, viser det seg, at det allikevel er noen der, som forstår oss.

Det store mysterium med reisen er, at vi aldri riktig vet… Vi vet ikke når vi er helt framme og vi vet ikke når vi skal av for godt.

Jeg blir litt trist når jeg tenker på å gå av toget for alltid… Jeg tror at avskjeden med venner, som jeg traff underveis på reisen, vil gjøre riktig vondt.

Det gjør meg imidlertid også lykkelig å tenke på hvordan jeg har hjulpet dem til å øke deres bagasje med nyttig og brukbart innhold.

Vi må ha som mål å få en god reise. Ved reisens avslutningen bør det også vise seg å ha vært anstrengelsene verd. Et ukjent menneske skal overta vårt tomme og reise videre… Plassen vi etterlater bør romme en lengsel etter gode og fine erindringer på livet reise.

Nyt livet. Det kommer ikke i reprise.
GOD REISE!”

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For 10 minutter siden fikk jeg en telefon fra broren min. Først spurte han om jeg var alene, ogdet tok ikke lang tid før jeg skjønte noe var på fere. Han hadde ikke hørt fra pappa på en stund, nesten en uke, så han hadde ringt til polititet og bedt dem bryte seg inn i leiligheten til pappa. Der la han død…

Ved første øyekast ser det ut som en naturlig død, men jeg har flere ganger blitt bekymret for pappa. Han har gjentatte ganger snakket om at han er klar for å dø mens vi har snakket sammen. At han nå er blitt en gammel mann og har opplevd mye. Pappa har gjennom store deler av sitt voksent liv kombinert sterke piller med alkohol. Det igjen har gjort at han nå de siste årene utviklet sykdomen Parkinson.

Jeg har mange minner om pappa, hvor ikke er like hyggelige. Men pappa, det er en ting jeg ikke er enig med deg i. Og det er at man automatisk er og blir glad i den personen man har i sin familie. Selv om du ikke har vært der for meg i mine tidlige år, så har du hjulpet meg i det siste. Det er også takket være deg jeg holder på med å ta lappen nå… Jeg snakket med deg om det for to dager siden… Er jeg den siste du snakket med? Er dine ord til meg på den dagen de siste du noen gang sa til noen? Hvorfor sa jeg ikke at jeg er glad i deg da?

Hva som skjer videre nå vet jeg ikke….

Jeg tenker tilbake på samtalene vi har hatt, og det er en som skiller seg mest ut. Det er samtalen jeg hadde med deg på bursdagen min, for bare syv dager siden. For første gang på 3-4 år husket du å ringe meg, og si gratulere. Videre snakket vi om jobb mulighetene jeg har fremfor meg nå, og du lurte på om jeg hadde tenkt å ta opp der jeg slapp når det kommer til lappen. Du sa at du og min eldste bror skulle hjelpe meg økonomisk med å få lappen slik at mine jobbmuligheter var enda større. Selv om jeg har vært arbeidløs i snart seks måneder har du alltid sagt til meg at det går bra. Du har alltid betrygget meg med at en med min kompentanse får seg jobb uten problem. Jeg lover deg pappa at jeg skal fortsette å ta lappen. Du skulle snakke med broren min så fort jeg hadde tatt teoriprøva, for da ville det være enklere å få han med på et spleiselag sa du.

Jeg husker også et bilde du har hjemme hos deg. Oss tre gutta og deg på fjellet sammen. Hytta på Lifjell som vi ofte besøkte når vi barna var mindre. På bilde sitter vi alle tre, og jeg sitter på fanget digg. Eldste sønnen din kunne ikke vært mer en femten år, og jeg var selv bare barnet. Men jeg husker det… Jeg husker hvor fint vi hadde det på den turen sammen. Nymph var akkurat inne på rommet her, og jeg stoppet henne for å spørre om en ting. Men jeg svelget ordene mine… Spørsmålet jeg skulle stille var om jeg skulle slette deg fra msn lista mi. Det kommer jeg heller ikke til å gjøre…

Jeg håper du får hvile i fred nå pappa, og at ditt dødsfall ikke var smertefullt. Du opplevde mye smerte og motgang i livet ditt, og jeg vet at du hadde mange vonde tanker om at du ikke var der for meg som liten. Men pappa, jeg har klart meg helt fint. Jeg har ikke vært der for deg heller, og jeg kunne prøvd hardere… Som den gangen du ble lagt inn på sykehuset for hjertesvikt. Jeg droppet alt og dro hjem til Skien med en eneste gang. Jeg husker jeg gikk inn på kontoret til sjefen min og sa at du var på sykehuset og at jeg måtte dra. Han fikk “straffe” meg hvis han ville, men jeg måtte være der for deg. Jeg håper overgangen var smertefri, siden jeg ikke fikk vært der for deg denne gangen…

Du var glad i musikk, og spesielt gitar spilling. Du lærte deg selv noen grep og spilte bitte litt. Derfor vil jeg gjerne dedigere denne sangen til deg pappa. Hvil i fred…

(Får du ikke opp sangen kan du trykke her)

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sitter her hjemme og surrer på msn og nettet. Kinaspillet som jeg er så glad i blir spilt iverig ved enhver mulighet, og jeg venter bare på at kvelden kan begynne. Halsen min skal bli fuktet av alkoholholdige drinker og mine nærmeste kommer på besøk. Og en kompis av meg vil gjerne at jeg skal lese en intro han har skrevet, til en bok han jobber med. Og det satt igjen tannhjulene i hodet mitt igjen, på en måte de ikke har blitt brukt på lenge, nemlig litt om underbevisste egenskaper hos mennesker.

For de som har fulgt litt med i timen har hørt om “speiling”. Speiling er kort fortalt en teknikk man kan bruke for å oppnå bedre kontakt med personen du snakker med. Ting som å snakke i samme tonefall, samme hastighet og kopiere kroppsspråket trigger denne speilingseffekten. Og dersom det gjøres riktig vil du straks oppnå en bedre konakt med person du snakker med. Noen gjør dette nartulig, andre lærer seg hvordan det kan gjøres. Jeg tilhører vel den siste gruppen, men det er nå veldig sjeldent at jeg tenker aktivt over det. Uansett…

Det jeg tenkte å skrive om er speiling av egenskaper. Dette er noe du selv gjør som en person, og veldig ofte underbevisst. Hvis vi skal ta et eksempel så vil det for eksempel være at fem utlendinger har vært slemme mot deg. Og siden det er din erfaring med utlendinger totalt, så speiler man ofte disse egenskapene over på andre utlendinger man vil måte i ettertid. Å ta alle over en kam er nok et uttrykk de fleste kjenner til. Men hva kan dette egentlig gjøre med deg som en person?

Jo, det kan hindre deg å komme i god kontakt med mennesker som du “hater”. Rett og slett fordi du dømmer de i forkant. Personlig er min beste venn per dags dato en kar jeg speilet ymse egenskaper over til. Han har en tendes til å se ganske morsk ut, og det er de færreste som kan få frem et vennelig ansiktsuttryk hos han. Det er på grunn av øyne hans, og ikke minst et stort arr på det ene kinnet. I ettertid er han som sagt blitt min beste venn, og tidene oss i mellom har blitt helt knall. Herregud, nå sklier jeg ut her…. Back on track!

Men hvorfor snakker jeg om dette? Jo, rett og slett fordi du som en person kan overføre egenskaper til andre som de virkelig ikke fortjener. Enten på grunn av hvordan de ser ut, eller fordi en liten ting som minner deg om noe negativt. Denne type speiling kan såklart også telle positivt for personen som blir tildelt egenskaper. Mange personer der ute har som regel en sjekkliste over en drømmepartner. Dersom man ikke har tunga rett i munnen når man driver med sånt, kan det fort bli slik at man tildeler personen egenskaper som h*n egentlig ikke har. Dette kommer av at du så inderlig VIL at personen skal ha det…

Så, i fremtiden: Tenk litt over hvorfor du virkelig ser ned på noen eller ser opp på noen og finn ut om det er sant eller ikke. Ikke gi personer egenskaper som de egentlig ikke har, og gi folk en sjangse selv om de ikke ser helt perfekte ut.

Takk for meg denne gangen

Mvh surrebøtta :p

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mandag klokken 10:00 begynte vekterkurset, i såfall var det jeg trodde. Men akk nei, NAV sine magiske hender hadde vært på ferd igjen… Men før jeg kommer til det, så må jeg forklare at det er en ting som er litt spesielt med dette kurset, og det er nemlig at man SKAL ha 100% oppmøte. Dersom man kommer fem minutter for seint om morgen, stryker man. Og hvis man stryker blir man kastet ut av kurset, og dersom man blir kastet ut mister du rett til dagpenger. Ergo: your f*cked dersom det skjer.

Og på grunn av dette hadde NAV gitt info at det er lurt å være ute i god tid. Og selv om det bare er 20 minutters reisevei for meg, dro jeg derfor til kurset en time før det begynte. Og når jeg da kommer 09:23 får jeg vite at kurset startet klokka 09:00. Hjertet gikk straks til halsen, mens jeg stod stammende og kikka på den rødhåra svensken som holdt kurset. “Men…” klarte jeg å stamme frem. Det hele endte med at jeg fikk sette meg ned og ved første pause tok jeg kontakt med foreleserene og spurte. Siden jeg hadde vært flink liten gutt hadde jeg tatt med alle papir jeg hadde fått av NAV. Og der viste jeg dem at det stod svart på hvitt at jeg skulle møte klokken 10:00, men med et smil sa de til meg at det gikk helt fint. Puhh… For en start!

Og nå er det onsdag kveld, og jeg er nå ferdig med første delen. I disse dagene har jeg lært om etikk, litt jus, vektersmydighet og ikke minst konflikthåndtering (som ligner overraskende mye om sjekking). I sist nevnte emne ble det slik at jeg mer eller mindre joina som en lærer, og kom med masse innspill. Ganske moro egentlig. Og i dag lærte vi om brannvern og ikke minst grunnleggende førstehjelp. Alt i alt vil jeg si at hele opplegget har vært super moro, og det er lenge siden jeg har kosa meg sånn med ymse oppgaver. Folka jeg har deltatt på kurs med har også vært helt topp, selv om det har vært noen råttne epler. Vi startet som to grupper på 23, men i dag var vi bare 19. En droppa av “personlige årsaker”, hva enn det vil si, og to andre slutta på grunn av vandel. Ikke så overraskende egentlig, de virka litt på grensa begge to. Anyways…

Og i dag var det en avsluttende prøve som man måtte ta for å i det hele tatt komme videre. Dersom den ikke ble bestått kunne vi komme tilbake i mai (hvis vi fikk plass) og prøve igjen. Prøva var på 25 spørsmål, og vi fikk 20 minutter på oss. Jeg skal helt ærlig innrømme at nervene var i høygir når prøva ble utdelt. Og noen veldig få minutter etterpå, 3-4 minutter, leverte jeg. Det var tiden jeg brukte på å svare på samtlige spørsmål. Så da var det ut i gangen og vente, men der var det foreløpig ingen andre. Så jeg leverte først av alle sammen, egentlig ikke så merkelig synes nå jeg. Men jeg hadde svart så bra jeg kunne, og det var tiden det tok. Så, ca 15 minutter etter det ble vi kalt tilbake for å vite svaret…

Og når vi kom inn ble dette sagt: “Ikke så uventet resulatat. Her har vi en liten bunke, og en større bunke…. I den lille bunken er XXXX, XXXX og Mr_Nova” Faen i svarte helvette tenkte jeg for meg selv. Strøk jeg? Helvette helvette helvette helvette… “Og de var de som hadde ALLE svarene riktig” Og vips, skuldrene mine var ti tonn lettere

Men dagens gode nyheter sluttet ikke der. På vei hjem ringte de meg fra et bemmaningsbyrå, hvor min CV er registert, og de hadde lyst til å sende meg på et intervju. Jeg forklarte de situasjonen med vekterkurset, og at det fremdeles er 7 uker igjen av opplæringen. Også gravde jeg litt om stillingen, for jobb må jeg jo ha uansett nå. Jeg kan forresten begynne å jobbe som vekter allerede nå folkens Anyways, jeg tok meg fritheten til å spørre om lønna var, et spørsmål jeg selv egentlig er frekt å spørre om på et intervju for eksempel. Men siden situasjonen er som den er så føler jeg at jeg trenger slike fakta for å ta en god avgjørelse. Og selv om det bare var en vanlig butikkselger jobb, var faktisk lønna på 160-170 kroner. Noe som etter min standard er høyt for den type jobb. Så det gjorde hele greine ikke så mye bedre.

Men det å jobbe i butikk har jeg gjort, i over fem år. Jeg kan det greine der, og frankly: Det er ikke så veldig spennende… Greit nok, salg er moro når man må twiste litt på ting osv. Men denne jobben er mer betjenning enn salg. Der vinner vekteryrket helt klart, hvor jeg forsåvidt nå har to ganske varme jern i ilden. Men så var det lønna da, 170 kr i timen er jo ganske bra. Det er faktisk 331.500 i året, som vil være det meste jeg noengang har tjent på et år. Tror jeg… Jeg fikk ganske bra bonuser i 2006, men jeg tror ikke jeg nærmet meg det tallet da timelønna var mye lavere…

Sååå, nå er valget da mellom vekter eller penger (for å sette det på spissen). Personlig heller jeg mot vekteryrket, da det passer meg mye bedre. Konflikthåndteringen som vi lærte er ting jeg synes er moro og ikke minst veldig spennende. Videre kan jeg ta ymse kurs for å utvide mine arbeidsoppgaver, som å jobbe sivilt eller ta ledsager kurs. Om fem år ned i løypa kan jeg også kanskje søke om å bli sikkerhetssjef i et eller annet firma, da vekterens oppgaver og opplæring dekker mye av slike ting. Så, jeg sa at jeg skulle sjekke opp stillingen litt (reisetid, sjekke opp firma osv osv) og komme med en tilbakemelding i morra. Vi får sjå :p

Disee valgene, disse valgene… De må jo taes :p

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er nå 26 år, og jeg har fremdeles ikke lappen. Men nå ser det ut som at det hele skal endre seg.

Jeg har nå litt eldre venner enn jeg hadde når jeg var 18, naturligvis, og derfor kan jeg jo øvelseskjøre med de. Og fra og med i morgen skal jeg begynne å kjøre med en god kompis av meg, slik at jeg kan lære meg dette flotte greine med bil igjen. Det er nemlig slik at med lappen som vekter så er jobbmulighetene mye større, og etter en liten prat med familien virker det som de er villige å betale store deler av lappen. Mest sannsynelig hele greia. Så i morra kommer jeg til å ringe en trafikskole å høre hva som faktisk er minimumskravet for å ta lappen. Jeg begynte på lappen for 8 år siden, men fullførte aldri. Men kanskje det er noen av dere bloggere som vet nøyaktig hva jeg MÅ ha før jeg får lappen? I såfall, please tell

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende